mitt utvekslingsår i USA!

"Ehh.. Minnesota? Can I ask why?" var det mange som sa når jeg fortalte dem at jeg skulle til en av de statene i USA som kanskje ligner mest på Norge. Vel, jeg skal innrømme at Minnesota ikke var øverst på lista over stater jeg ville/vil besøke, men det har seg sånn at vi har slektninger der. Riktignok laaangt ut i slekta, men pappa har kjent, og besøkt dem, helt siden han var liten. Han var der til og med senest ifjor, og han gledet seg til å ta med meg dit også. Det var en unik sjanse til å møte dem, og selvfølgelig utrolig veldig gøy! 

Dette er de sprekeste oldisene du finner! De fyller begge 90 år i år, og maken til søte folk skal man lete lenge etter! "Suck it in," fikk jeg høre da vi skulle ta bilde, haha!

Huset de bodde i var helt utrolig fint, og de hadde til og med en egen liten strand, båt, og bare tre garasjer, ehe. Om kvelden satt vi nede på stranda og grillet, og tenk så koselig det hadde vært om været bare hadde vært liiitt finere. Til tross for godvær i Nebraska, var det langt ifra like varmt i Minnesota!

Og til slutt et lite blinkskudd... 

Dere vet den følelsen når man egentlig har lyst til å gråte, men man ikke har peiling på hvorfor? Hvis ikke, så er det kanskje bare jeg som er rar. Uansett, i det siste har jeg følt det sånn. Jeg er så sliten, alt er et ork, hele kroppen gjør vondt, jeg småskjelver, og har rett og slett mest lyst til å grine. Jeg har hatt denne følelsen helt siden jeg dro fra Nebraska, og jeg er jo ikke dum nok til å ikke forstå at det har noe med stresset/reising og alt som fulgte med, MEN hvorfor har det ikke gått over enda?! Jeg overtenker alt, stresser, og føler meg som en åttiåring som ikke orker noenting. Altså, det er jo slik som følger med når døgnet blir snudd på trynet, matvanene har gått i vasken, man har forlatt "nye" kjenninger, møtt igjen de "gamle," reist, kommet hjem, og reist litt til, men nå er jeg lei av denne slitsomme, ekle følelsen som henger over meg hele tiden. Vi ankom jo Tyrkia i natt, og med strålende sol og fint vær, håper jeg at jeg klarer å slappe litt mer av. Oooog, misforstå meg rett, jeg har det jo egentlig fint. Jeg er sjeleglad for å være hjemme igjen og for at hele utvekslingsåret er over, men tror ikke kroppen henger helt med av en eller annen grunn. 

Forresten, nå har jeg endelig fått fikset mobil etter 9 lange måneder UTEN! Yes, dere leste riktig, jeg hadde ikke mobil i USA. Men nå er vi back on track, og tilbake til virkeligheten, og jeg har endelig fått ordnet den instagramprofilen min også! Dere kan følge meg på @henriettep :) OG FORRESTEN2: Gratulerer med dagen Norge! Håper alle har hatt en superfin 17. mai, spist altfor mye is og kosa seg gløgg ihjel!

Det er en del som har etterspurt en liten spørsmålsrunde i det siste... så heyho let's go! Jeg føler også det er lettere å være mer "ærlig" nå som jeg ikke har STS på nakken, samt mye annet å ta hensyn til. Så spør i vei, så skal jeg gjøre mitt beste å svare så fort som mulig! Jeg reiser forresten til Tyrkia imorgen, men regner med at de har internett, så maclovin blir sjøøøølsagt med! 

Når pappa og Anne var på vei mot Thedford (hvor jeg bodde) fra Minneapolis, hadde de lovet å ringe når de var cirka en time unna, men timene gikk uten at vi hørte noe som helst. Plutselig ringer det på døra, og jeg spretter raskere opp enn noen gang, i visshet om at det måtte være pappa og Anne. Når jeg åpnet døra og så dem, visste jeg nesten ikke om det hele var sant! Det føltes så uvirkelig å se dem igjen etter 9 lange måneder.

Det første jeg klarte å prestere å si til papsen var "Awwwww, I've missed you SOO much".... Engelsk? Norsk? Litt forvirrende å snakke engelsk i det ene øyeblikket, og plutselig bytte over til norsk da kan man si. Uansett, tårene strømmet på, og jeg skjønte fort hvorfor jeg hadde savnet han så mye som jeg har gjort. Ingen tvil om at jeg har verdens beste pappa!

Pappa og Anne ble til dagen etter graduation, og den søndagen satte vi oss i bilen for å kjøre til Minnesota hvor vi har slektninger. Det var mange og lange timer i bil, men det gikk faktisk overraskende greit! Jeg vet ikke om dere har vært borte fra foreldrene deres og alt det kjente i ni måneder før, men OH MY, den følelsen du får når du ser dem etter så lang tid kan ikke beskrives med ord. Det ble en helt utrolig fin uke (nesten) i Minnesota, og pappa og Anne (my stalkers #1)... jeg er EVIG takknemlig og glad for at dere kom! Perfekt avslutning på utvekslingsåret <3

Ååå, nå er jeg ENDELIG hjemme igjen i mitt lille, fine land! Det var helt uvirkelig å lande på norsk jord, for ikke å snakke om å møte alle igjen. På flyplassen møtte jeg mamma, Eirik, Pernille, Fride, Marthine, Louise, Andrea, Marit, Julie, og Malin, noe som var utrolig koselig! Jeg ble såå glad, og jeg satte så utrolig stor pris på at de tok seg tid til å komme, det betydde hele verden! Verdens beste venner? I think YES! Forresten, på bildet over ser dere hvordan rommet mitt så ut når jeg kom hjem! Her hadde nemlig Fride, Pernille, og Eirik vært en tur og pyntet med både ballonger, blomster, fine ord og det beste som finnes... Norsk godteri! Og som ikke det var nok, så overrasket de (+Hedda, Live, og Almira) meg med taco og kos i går! Jeg er helt i lykkerus og jeg er så glad for å være hjemme igjen at dere aner ikke! Nå har jeg jo forresten litt fritid før jeg reiser til Tyrkia på onsdag, så lover å sette av litt tid til bloggen og fortelle dere hva som har skjedd de siste ukene. Det har vært veldig mye som har skjedd i det siste, og det tar litt tid for både kroppen og hodet å vende seg til alt. Nå er klokka 5 på morgenen, og jeg har enda ikke lagt meg - det sier vel sitt? Hello jetlag!

I dag var det Graduation, dagen jeg har ventet på i evigheter i likhet med de andre elevene. Jeg lover at jeg skal poste flere bilder og fortelle litt om hvordan dagen var senere, men ikveld har jeg ikke krefter til annet enn en kort oppsummering. Dagen idag: mye tårer, slitne ben etter høyhelte sko, mere tårer, mange gode klemmer, fine (og mindre fine) bilder, god mat, kaker, og latter. Og ikke minst... pakking! Med andre ord; jeg er dødssliten, og vil bare hoppe i sengs, men ålreit og trofast blogger som jeg er tenkte jeg iallefall å poste ETT bilde fra idag, så får resten komme senere. I morgen reiser jeg forresten til Minnesota med pappaen min og Anne, noe som betyr enda en avskjed og flere tårer.. Jeg kan ikke tro at utvekslingsåret mitt er OVER!

Så... søte, snille lesere, jeg lurer på om dere har fulgt bloggen hele veien? (Fortsatt glad i deg hvis du ikke har gjort det altså) OG hvordan fant dere bloggen min? :)

I og med at blogg.no er helt klikkings hos meg om dagen, så har jeg helt glemt å fortelle dere noe.. 2. Mai 2012 var ett-årsdagen til meg og Eirik, og jeg skulle virkelig ønske jeg var hjemme hos kjæresten min på denne dagen. Jeg må innrømme at jeg er litt imponert over at vi har klart oss så bra, og iallefall med tanke på at jeg har vært i USA i 9 av disse 12 månedene. Jeg er uten tvil verdens heldigste jente som har en så snill, troverdig, herlig, god, kjekk, og fin kjæreste! Man skulle kanskje ikke tro at det er mulig i et avstandsforhold, men jeg blir bare mer og mer forelsket for hver dag som går. Eirik har vært her for meg til tross for at jeg reiste til andre siden av jordkloden, til tross for syv timer tidsforskjell, og en god del klaging når ting ikke har vært enkelt. Vi har så å si ikke kranglet i det hele tatt, men noen misforståelser og diskusjoner blir det alltid. Jeg visste at det ikke kom til å bli lett, men jeg var alltid sikker på at det kom til å være verdt det. Nå er det bare en uke til jeg ser bestegutten min igjen, og jeg gleder meg så utrolig masse. Sommerfugler i mageeeen. Og Eirik, TUSEN TAKK for at du alltid stiller opp for meg, at du har snur døgnet rundt for å kunne være pålogget på Facebook så vi kan snakke sammen, at du alltid hører på survingen min, at du er så omtenksom og alltid tenker på andre før du tenker på deg selv, og for at du har vært trofast mot meg. Jeg kunne ikke bedt om en bedre kjæreste!

Jeg elsker deg, favoritten min <3

I går var det dags for hva de kaller Baccalaureate [bakkalåria på godt norsk], noe som er en del av Graduation. Ulike prester snakker om preste-ting, og ja, det var vel egentlig ikke kjempespennende skal jeg være ærlig. Etterpå hadde jeg, Janina, Sofia, Nian, og Bernhard vår Graduation Reception, og alle fikk hver vår kake. Foreldre og de andre elevene ble igjen for kaffe og kaker, noe som var veldig koselig. Jeg måtte også si hadet til Jutta (fra Finland) og hennes vertsfamilie (som jeg E.L.S.K.E.R) fordi de reiser bort i morgen, og kommer hjem etter jeg har reist. Tårene presset på, og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å si hadet til alle de andre på lørdag/søndag. Gruer meg allerede! I dag har jeg forresten begynt å pakke, og jeg ser egentlig ikke noe lys i tunnelen. Det er sååååååå mye som skal pakkes, og sååå liten plass. Jeg skal bort imorgen, og fredag (og pappa og Anne kommer sent fredag), lørdag er graduation, og søndag drar jeg fra Thedford. Da drar vi opp til Minnesota i og med vi har slektninger der, samt en siste shoppinginnspurt på Mall of America, og det er ikke helt feil altså! 

Hei alle søte små! Jeg må beklage for dårlig blogging i det siste, men jeg har ikke fått logget inn på blogg.no på nesten ei uke nå. Irriterer meg grønn over sånne ting, men nå er det iallefall oppe og går igjen. Forhåpentligvis over en litt lengre tidsperiode enn sist gang.. 

Ellers bare koser jeg meg om dagen, henger med venner, familien, og slapper av mest mulig. Tar livet virkelig med ro! Fredag (forrige uke) var jo min SISTE skoledag, og jeg har ikke ord for hvor deilig det føles! I dag våknet jeg til 25 grader i skyggen, og det første jeg gjorde var å finne frem bikinien, lage meg en god frokost, og gå ut. Aah, for en deilig start på dagen :)
 

Jim Stärk - Morning Song 
 

Dette er noe av det jeg elsker mest med å ha ferie... Ha tid til å lage en digg frokkis! Idag falt valget på knekkebrød (fra NORGE <3), salat, og hardkokte egg. Yummy yummy in my tummy :)

PS: forteller nærmere hva som skjer fremover straks!

Jeg må innrømme at jeg elsker å skrive slike type tekster som dette, og jeg liker også veldig godt å lese innlegg som dette når andre poster det. Det er en ærlig tekst som kommer rett fra hjerterota, og man føler ofte at man kan relatere seg til hva som blir skrevet. Å poste slike innlegg selv derimot, det synes jeg er en smule skummelt. Jeg føler meg også veldig "naken" når jeg åpner meg såppas som det jeg gjør. Likevel satser jeg med begge bena, og tar sjansen på at dere liker det. Legg gjerne igjen en kommentar om dere likte innlegget eller ikke, da hadde jeg blitt veldig glad!  

Her om dagen fikk jeg høre følgende: "You don't give yourself enough credit, Henriette." Jeg tøyset det bort og tenkte vel egentlig ikke noe særlig mer over kommentaren. Før her om dagen vel å merke. Når jeg var ute og gikk tur forrige dagen, uansett hvor teit og poetisk det kanskje høres ut, begynte jeg plutselig å tenke litt over det. Hva lå egentlig bak kommentaren? Og var det noe sannhet i det?

Det tok vel ikke lang tid før jeg kunne konkludere at det ikke bare er litt sannhet i det, men ganske mye. Jeg gir aldri meg selv særlig mye ros, og selvom jeg, som sikkert de fleste andre, liker å få ros, er jeg ikke særlig god til å ta det imot. Gjennom bloggen er det mye lettere; du skriver en fin kommentar; jeg drar på smilebåndet og takker. I virkeligheten derimot, synes jeg det er langt verre å vite hva man skal svare. Sier du nei eller er uenig, virker det som du fisker etter flere komplimenter, og sier du takk virker det som du er enig. Den jævla janteloven. 

Desverre er jeg sjeldent fornøyd med meg selv, noe som er mer frustrende enn, Justin Bieber og den nye sangen hans, til sammen (ikke hat meg, bieber-fans). Jeg forstår det ikke... Hvorfor er vi så misfornøyde med oss selv? Hvorfor kan vi ikke ta til oss det andre sier, sette pris på det, og forstå at de kanskje har rett? Jeg føler meg plutselig fjorten år igjen når jeg skriver dette, men jeg tror faktisk ikke den usikkerheten og dårlige selvtilliten går bort av seg selv, eller bare fordi man har blitt litt eldre. Jeg kan iallefall snakke på mine egne vegne når jeg sier at tanken om å ikke være god nok sitter godt planta, og det virker ikke som den har tenkt seg noe sted med det første heller.  

Hvis, og når jeg er stolt over meg selv, har jeg fortsatt den lille tanken i bakhodet som skriker: "du kunne løpt litt lenger," eller, "du kunne prøvd litt hardere," og "du hadde ikke trengt å spise såå mye, da." Jeg, sårbar som jeg føler meg når jeg skriver dette, er så utrolig redd. Jeg er redd for å ikke være i god nok form, at jeg ikke er tynn nok, eller brun nok. Men slank nok i forhold til hvem? Kate Moss og resten av supermodellene som virkelig er tynne som noen tannpirkere? I så fall må vi jo alle være noen beist? Det er iallefall dette man ville sagt til bestevenninnen sin, så hvorfor kan vi ikke si dette til oss selv også? Jeg er også redd for å ikke ha store nok pupper, fint nok hår, eller plettfri hud. Vi har jo alle sett jentene i reklamefilmer, på plakater og på TV generelt.. Men livet er jo ikke som photoshop. Du kan ikke manipulere hårfargen, brunfargen, eller gjøre deg tynnere ved å bruke en pensel som feier bort "feilene" dine. Desverre har ikke alle perfekt hud, selvom jeg har brukt usaklig mange 11:11-ønsker på å ønske meg nettopp dette, og det er ikke alt man kan endre på. Jeg prøver veldig hardt å fokusere på de tingene jeg kan endre på. Det er opp til meg om jeg spiser den sjokoladen eller ikke, eller om jeg velger å jogge eller late meg på sofaen. Men faen heller, hva skal vi gjøre med resten? Putte penger i sparegrisen og håpe på at det en dag er nok til litt fettsuging og større pupper? Leve på vann og brød så vi kan få fikset på alt vi hater/misliker og vil endre på?

NEI. Nei, nei og nei. Jeg kunne ønske jeg hadde svaret på hvorfor selvtilliten min leker gjemsel med meg hver dag, og hvorfor jeg sjeldent vinner. Eller hvordan man kunne forebygge den ekle følelsen som sniker seg innpå på de dummeste tidspunktene og sier at du ikke er bra nok. Først og fremst: jeg tror vi må lære oss å slutte å sammenligne oss selv med andre. Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort, hvis ikke hadde jeg jo ikke skrevet dette innlegget i første omgang. Men hvorfor bruker vi så usaklig mye tid på å vurdere og dømme oss selv? Hadde vi vært så harde hvis våre nærmeste venner hadde hatt de samme "feilene"? Shit, hvem er det vi prøver å lure? Jeg lurer på hvem vi sammenligner oss med, og på grunnlag av hva. Jeg synes også at en del av problemet er hvordan samfunnet og media har gitt oss et vridd syn på hva skjønnhet egentlig er. Folk forteller meg for eksempel at jeg er sååå tynn, akkurat som at det skal gjøre meg lykkelig? Vi er så jævla opptatt av hvordan vi ser ut og opptrer at vi ofte glemmer hva som egentlig betyr noe. Nemlig hvordan vi er på innsiden, og mot hverandre. Selvfølgelig bryr jo også jeg meg, som en "vanlig" person, om utseendet, men det er bare så himla stort press på å se bra nok ut. Og det er enda vanskeligere å innfri de forventningene som blir satt. Kjenner jeg blir så utslitt og lei av å prøve å innfri alle krav og forventninger hele tiden. Det viser vel kanskje nok en gang at det er like greit å være seg selv istedetfor å prøve å være en dårlig kopi av alle andre? Og til slutt... En god huskeregel: "Nobody can make you feel inferior without your consent."

Ny sommerlig kjole fra Billabong som passer perfekt når det er 30++ varmegrader ute! H.E.R.L.I.G. Og bare 3 skoledager igjen før jeg endelig kan ta meg sommerferie! Sinnsykt å tenke på at jeg reiser hjem til Norge om 16 dager (15 i norsk tid), og at papsen og Anne kommer neste uke allerede. Åååh, sommerfugler i magen <3

Her ser dere hvordan promkjolen min så ut! Jeg kjøpte den i vinter (før jul) en gang, og husker helt ærlig ikke hva nettsiden jeg kjøpte den på heter. Når jeg fikk den passet den ikke, noe jeg skjønner i etterkant at hadde litt med "amerikakiloene" mine å gjøre, ehe. Så jeg endte altså opp med å kjøpe en ny kjole når jeg var i Denver, Colorado. Når jeg skulle prøve den senere prøvde jeg den gamle bare for moroskyld, og tror dere ikke den passet!? Jihooo, ble så glad! Så da ble det denne istedet, den var jo egentlig førstevalget fra dag en. 

Igår var det dags for begivenheten vi har gått og ventet på siden skolen startet, nemlig PROM! Som dere kanskje vet så er prom en rimelig stor greie her i USA, selv her i lille Thedford. Vi dro til frisøren rundt 11-12, hvor de ordnet håret våres og sminket oss. Jeg har aldri blitt sminket før, og følte meg som en blanding mellom en prostituert og en dukke, nettopp fordi det var så mye. Heldigvis gikk litt av det "bort" etterhvert, og jeg ble mer vant til det, noe som gjorde at jeg følte meg litt finere. Ingenting er verre enn å føle seg stygg på en dag hvor man skal føle seg som en prinsesse. Etter dette dro vi hjem igjen, fikk på finstasen og dro til en som heter Caden. Huset deres er helt sinnsykt fint, så mange samlet seg der for å ta bilder.

Etter masse fine bilder, dro vi til lokalet hvor vi hadde prom. Jeg må innrømme at prom ikke innfridde alle forventningene, og spesielt musikken var ikke helt min type. Ikke bare på grunn av mye countrymusikk (blæ) men også fordi det var masse disko/80's/90's musikk, og det føltes vel egentlig som at vi befant oss i feil årstall. DJen var også gammel, og skjønner virkelig ikke hvorfor han ikke pensjonerte seg for cirka... 10 år siden. Men det skal sies at jeg koste meg veldig altså. Lokalet var dekorert kjempefint, maten var okei, og det hele var overraskende bra gjennomtenkt! Selve dansen varte til 1:00, og etter dette dro vi til skolen hvor det var afterprom. Der var det en hypnotisør, som hypnotiserte cirka 20 stk i 90 minutter, og fikk dem til å gjøre alt mulig crazy. Først var jeg litt i tvil, og til tross for at flere "våknet" opp underveis og ikke kunne gå tilbake til det, var det mange som satt der hele tiden. Jeg prøvde ikke, men flere av mine gode venner gjorde, og jeg skjønte fort at dette ikke bare var noe tull. Det er faktisk noe av det merkeligste og sprøeste jeg har vært med på, for ikke å snakke om morsomste! Jeg lo så mye at jeg hadde vondt i halsen og tårene spruta! Alt i alt en rimelig vellykket kveld! 

Viser dere flere bilder senere, nå skal jeg slappe av med gossip girl og muligens sove litt til. Afterprom var ferdig rundt halv 5, så var vel ikke i seng før nærmere 5- halv 6. Er så trøtt og kjei, og øynene kjennes ut som et par rullgardiner. OG PS: tusen takk for alle fine kommentarer på forrige innlegg, dere er søte <3

(Det var meningen at jeg skulle poste dette innlegget for et par dager siden, men jeg har hatt så utrolig store problemer med blogg.no i det siste! Er jeg den eneste? De to siste dagene har jeg så vidt kommet inn, og blitt "kastet" rett ut igjen. Bah, utrolig frustrerende!)

"Never take a day for granted. If you are fighting with someone, fix it. If you haven't told someone lately that you love them, tell them now. If you just yelled at someone, apologize. If you have a drudge toward someone, let it go. Live each day to the fullest. Our time here on Earth is short. Don't waste it."

12. April var dagen som satte alt i perspektiv. Været var grått og trist, og det hadde regnet hele dagen. Senere kom værvarslene om storm, og selvom det både lynet og tordnet, noe jeg hater mer enn alt på jord, så var det langt ifra det verste som skjedde den dagen. Jeg husker alt så klart, og jeg tror aldri jeg kommer til å glemme det heller. Rundt 5- halv 6 kom vertsmoren min inn på rommet mitt og fortalte meg at hun hadde dårlige nyheter. Jeg kunne se tårene fylle seg i øyekroken, og jeg forstod raskt at dette var noe alvorlig. Hun satte seg på sengekanten ved siden av meg, og jeg kjente jeg fikk en stor klump i magen. "Jeg er redd jeg ikke har gode nyheter å fortelle Warren (vertspappa) når han kommer hjem," startet hun med. Hun fortsettet å forklare at han hadde testet seg et par ganger tidligere i år da han hadde hudkreft, og at de da hadde funnet noe de var bekymret over. Den torsdagen ble han diagnostisert med uhelbredelig kreft. Det tok et par sekunder før både hjernen og kroppen min klarte å reagere, men etter kort tid gikk det opp for meg hva hun prøvde å forklare. Vi kastet oss i armene på hverandre og gråt. Hylgråt. Jeg gråt så mye at jeg skalv, og det hele føltes uvirkelig. Det var så urettferdig. En av de beste personene jeg vet om har fått kreft. Min Amerikanske pappa, som har behandlet meg som sin egen datter, og som har vært her for meg i åtte måneder, har fått kreft. Jeg fikk ståpels på armene ved ordet, og tanken på hva som skjer fremover. Det verker også i hele kroppen når jeg tenker på hvordan vertsfamilien min må ha det. Jeg har kjent Warren i åtte måneder, og jeg har grått som en foss - jeg klarer ikke engang å se for meg hvordan de føler det.

Jeg trodde aldri at noen jeg står så nære skulle få kreft. Hvorfor er verden så urettferdig? Warren er en av de snilleste, mest omtenksomme, og opprikte jeg vet om. Jeg setter så stor pris på han, og jeg kommer aldri å slutte å se opp til den mannen. Han har som sagt vært min Amerikanske pappa de siste åtte månedene, og ord kan ikke beskrive hvor nært forhold vi egentlig har fått. Jeg er ikke helt sikker på hva den type kreft heter, og de vet heller ikke hvilket "stage" han er på. Han var og testet seg igår, og skal tilbake idag. Om 10-14 dager får de vite mer, og de har lovet meg å ringe så fort de vet noe og de skal holde meg oppdatert gjennom prosessen. Jeg skal jo tross alt reise herifra om 2 uker og et par dager! Krysser både armer og ben for at det går så bra som mulig, og at han "bare" er på stage 1. Da kan han ha opptil 7 år. På han selv virker det desverre som at han er langt lengre enn det. Men mirakeler skjer hver dag, og jeg kommer aldri til å slutte å tro på han. Det eneste vi kan gjøre er å tenke positive tanker, nyte tiden sammen, og håpe på det beste.

Når jeg fikk beskjeden glemte jeg virkelig helt at jeg hadde hjemmelengsel og jeg glemte å være lykkelig fordi jeg kun har igjen litt over tjue dager. Jeg glemte å være sur, sinna, og skuffa over alt som har skjedd i det siste. Jeg glemte alt naget jeg bar, og ingenting føltes viktig lenger. Jeg vil bare være her for vertsfamilien min. Jeg vil holde rundt dem, fortelle dem at jeg er glad i dem, og at jeg setter pris på dem og alt de har gjort for meg. At jeg er lei meg for alt jeg har gjort galt, og beklage for de gangene jeg burde oppført meg bedre. Jeg vil at de skal vite at jeg alltid vil være her for dem, og at de har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Ingenting annet virker viktig akkurat nå.